[Om Gunhild Sannes]

 

Etter at jeg i høst bega meg ut på min første pilgrimsvandring, så jeg klare paralleller mellom vandringen og mitt kunstneriske arbeid. Vandringen skulle ta ti dager, målet lå langt utafor synsvidde. Vi hadde lest en del, og bestilt overnattinger underveis – vi endte med å ombooke halvparten av overnattingene, og vi fikk helt andre møter, utfordringer og gleder enn vi hadde klart å forestille oss. Jeg jobber ofte med store, non-figurative malerier og når jeg starter et nytt arbeid forsøker jeg å tømme meg for alle forestillinger om hvordan det skal utvikle seg. Jeg jobber ofte intuitivt og opplever at det er en slags dialog mellom meg og maleriet, å være oppmerksomt nærværende i prosessen er derfor avgjørende. Når vi startet vandringen om morgenen hadde jeg lett for å bli opptatt av å komme fram til neste by. Noen har sagt at vi ikke bør lese for å ha lest, men lese for å lese. På samme måten er det med vandringen. Og på samme måten er det med kunsten. Vi gikk ikke ut på morgenen for å komme fram på kvelden, da kunne vi tatt toget. Heller ikke maler jeg et bilde for å ha malt det, jeg maler for å være i det som oppstår i prosessen, og la det forme meg. 

 

Når jeg maler får jeg hjelp til å åpne meg for verden i all dens kompleksitet. Arbeidene mine skal ikke løse noen problemer, de har ingen klare budskap, de beveger seg i et ordløst landskap. Kunst-praksisen kan forbinde det synlige og usynlige, det som er med det som kommer, liv med død, ånd med kropp, nederlag med gjenopprettelse, tid med evighet, svakhet med styrke. Mitt kunstneriske arbeid blir en øvelse i å se klarere, i å komme nærmere en dypere virkelighet, en øvelse i å elske alt og alle. Jeg sier ikke at alt dette eksisterer i min praksis i dag – men det er en praksis jeg ser meg selv som en del av

 

gunhildsanneslarsen@gmail.com    /   0047–97774748
© 2020 Gunhild Sannes

 

  • Facebook Black Round