Mai 2020. Etter flere måneder med hjemme-atelier fikk jeg i plutselig mulighet til å lage en utstilling på galleriet Bergen Kjøtt. Hva har isoleringen gjort med meg? Og hvordan har den påvirket arbeidene mine? Helt konkret har jeg måttet gå ned i format. Det lille formatet har invitert meg til å jobbe modul-basert der jeg lot et arbeid gli inn i det neste, som i en drømmende tilstand der grenser viskes ut og gjenkjennelige elementer glir over i nonfigurative landskap. Etter lock-down den 12.mars tok det litt tid å faktisk komme igang igjen med maleriet. Og når noe har ligget, blir terskelen høyere. Papiret har en evne til å senke skuldrene mine, papiret bærer historien til den raske skissen. Å være mer hjemme fikk meg samtidig til å dra fram eldre arbeider.
Arbeidet på en ti meter papir-rull hvor jeg lot hånden som holdt rundt kullet, krittet, fargeblyanten, bevege seg automatisk over papiret, kroppen fikk forme bevegelsen. Kroppen var full av kraft og krittet tettet igjen hver papir-pore den kom i kontakt med. Kroppen var trøtt og krittet fikk bare så vidt berøre papirets overflate. Samtidig, innimellom, leste jeg ord som Rainer Maria Rilke mange år tidligere hadde skrevet ned:
How surely gravity’s law,
strong as an ocean current,
takes hold of the smallest thing
and pulls it toward the heart of the world.
​
Each thing—
each stone, blossom, child —
is held in place.
Only we, in our arrogance,
push out beyond what we each belong to
for some empty freedom.
​
If we surrendered
to earth’s intelligence
we could rise up rooted, like trees.
​
Instead we entangle ourselves
in knots of our own making
and struggle, lonely and confused.
​
So like children, we begin again
to learn from the things,
because they are in God’s heart;
they have never left him.
​
This is what the things can teach us:
to fall,
patiently to trust our heaviness.
Even a bird has to do that
before he can fly.
​
Et enda eldre arbeid, fra 2016, fant jeg pakket sammen under klesskapet. Det var en periode jeg ville utforske ulike papirkvaliteter og tok med meg mange ulike papirer til retreat-plassen Bjärka-Säby i Sverige. Der fikk jeg stå uforstyrret på lofts-ateliéet, stillheten trengte seg inn i papiret da jeg med hele min oppmerksomhet førte blyanten over og så hvordan det gamle trebordet festet sine spor, før jeg førte en nål inn og ut og lot den tynne sytråden feste arbeidene sammen til å bli ett.
Først etter at utstillingen var montert, forsto jeg at den handlet om tilbaketrekning. Med korona og lock-down var ikke tilbaketrekningen et valg, men samtidig noe jeg omfavnet og ville beskytte. I arbeidet på papir-rullen var jeg i søknadsprosess for masterprogrammet i kunst hvor jeg lukket meg inn for å forsøke å grave meg nærmere en kjerne av hva jeg gjør, gjennom å gjøre.
Men sånn egentlig ligger vel tilbaketrekningen som en grunn i alt mitt kunstneriske arbeid.
Jeg lever i verden, sanser – lar meg eksponeres.
Jeg lukker døren, legger vekk telefonen – lar kroppen og materialene respondere.
