1/9

En betraktning av kroppens naturlige forfall 

En høstdag i 2018 fikk jeg beskjed om at min onkel hadde uhelbredelig kreft. Mange reaksjoner og følelser ble vekket i meg – hans sykdom og død ble et memento mori inn i mitt liv. Memento – en advarende påminnelse. Mori – død. Denne opplevelsen ledet meg videre inn i mitt bachelor-prosjekt hvor jeg spurte meg: Hvordan kan jeg kommunisere menneskets naturlige kroppslige forfall med et visuelt og abstrakt formspråk i et bokformat? Resultatet ble et opplag på fem bøker, printet på risograf og digitalprint, håndbundet hvor omslaget er gjort med blindpreg. Her viser jeg kun et lite utvalg av oppslagene, ettersom boken i sin helhet utgjør 160 sider. 

Denne boken er en betraktning, en svært mangelfull betraktning, den som har samlet og jobbet fram de visuelle betraktningene, har ikke engang kommet til punktet som regnes for å være halvveis inn i livet. Kroppens naturlige forfall har så uendelig mange ansikt, og jeg har gjort mitt beste for å bli kjent med et knippe av disse ansiktene. Det er så mange som har villet fortelle meg om forfallet, om døden, om frykten for døden. Så mange som har gitt meg innsikt – helt overveldende har det vært. Poeter, forfattere, kunstnere, designere, venner og slektninger, blomster, bark og matrester. Jeg har lyttet og forsøkt å overføre kunnskap og ord til bilde. Endringene i det ytre fascinerer meg, og denne fascinasjonen har vært en sterk drivkraft i arbeidet, men det indre og ytre er knyttet godt sammen. 

Alderdommen byr på visdom, men også usynliggjøring, smerter, tap og vemod, fred, glede og forsoning. Ja, alderdommen er en tid for forsoning, som min tante Helga Sannes Marthinsen skriver i sin tekst. I min mor, Liv Sannes Larsen, sin tekst, får vi bli med inn i hennes takknemlighet og undring rundt de grå hårene og rynkene som vitner om levd liv, om både gode og tunge dager.

 

 

Det levde livet tar form i det ytre, i fasaden. Åh, som vi strever for å skjule disse sporene! Ingen skånes for forfallet. Vår utfordring blir å holde sammen vår indre og ytre person. Huden er meg, det grå håret er mitt, ikke bare noe som er på meg. Jeg er mer enn huden, men også totalt integrert i den. Jeg blir nysgjerrig på hva det medfører å eksponeres for kroppens endringer, dens naturlige forfall, i en tid hvor det glatte og polerte opphøyes, hvor vi pusser opp kjøkkenet før det rekker å gulne. 

Trenger vi et memento mori i dag? Hvorfor skal vi huske at vi skal dø, vil det ikke bare gjøre oss nedstemte? Gard Olav Frigstad skriver i sin tekst om hvordan døden har gått fra å være tam – i en tid hvor man eksponertes for den i det daglige liv, til å bli vill – når vi gjemmer den bort fra vår oppmerksomhet. Døden blir bortgjemt i kliniske avlukker, skriver han, og den blir dermed til et ukjent monster. I møte med det ukjente begynner vår fantasi å spinne og plutselig har døden blitt underholdning i beste sendetid. Under en gudstjeneste på langfredag holdt pastoren Jonas Eveborn en preken om nødvendigheten av å ikke vende seg vekk fra mørket. Å fornekte smerte, svakheter, det menneskelige, det groteske og det som gnager, sa han, det er en sikker vei til et krampaktig forhold til våre medmennesker, til oss selv og til Gud. Det finnes ingen vei videre for den som ikke lar sin egen smerte få en stemme, fortsatte han, og heller ikke for den som ikke vil lytte til andres smerte. For det er i dødens nærhet at livet blir tydeligst, det er i dødens nærhet at vi lærer å skille mellom hva som er viktig og mindre betydelig. 

gunhildsanneslarsen@gmail.com    /   0047–97774748
© 2020 Gunhild Sannes

 

  • Facebook Black Round