Veien – om det å være på vandring

Høsten 2019 bega jeg og en venn oss ut på vår første pilegrimsvandring. Toget ledet oss over landegrenser, gjennom alpelandskap og til Italia. Vi samtalte om forventinger. Om det nødvendige av å legge dem fra oss, og om å forsøke å være åpne for det vi skulle møte når vi nå bega oss ut på en ti dagers vandring fra La Verna til Assisi. 

 

På den siste etappen opplevde jeg det verste været jeg noen gang har vandret i: storm, torden, lyn og fossende regn. Da solen endelig gløttet fram etter en lang time, innså vi at det var lenge siden vi hadde sett skiltene som markerte pilegrimsleden. Vi fortsatte å gå, i håp om at vi likevel var på rett vei. Jeg begynte å bli ganske fortvilet og ville snu, men sannelig – da vi rundet neste sving skinte byen mot oss som om det var selveste himmelen. Da vi kliss-bløte nådde pilegrimsmålet vårt ble det klart for oss – det vi nok egentlig hadde visst hele tiden – at veien faktisk er målet. 

 

Veien er målet, men samtidig har pilgrimen et mer langsiktig mål. Det er dette som gjør at den faktisk fortsetter å gå. Når den er trøtt. Når den ikke forstår meningen med strevet. Det er vissheten om at et mål finnes. 

 

Vel hjemme i atelieret opplevde jeg å se klare paralleller mellom vandringen og mitt kunstneriske arbeid. Før vi begynte å gå visste vi at vandringen skulle ta ti dager, men målet lå langt utenfor synsvidde. Vi hadde lest oss opp, planlagt og bestilt overnattinger – vi endte med å endre halvparten av overnattingene, og vi fikk helt andre møter, utfordringer og gleder enn vi hadde klart å forestille oss. Da vi startet vandringen om morgenen hadde jeg lett for å bli opptatt av å komme fram til neste by. Men – vi gikk jo ikke ut på morgenen for å komme fram på kvelden, da kunne vi ha tatt toget. Noen har sagt at vi ikke bør lese for å ha lest, men lese for å lese. På samme måten er det med vandringen. Og på samme måten er det med kunsten. Jeg maler ikke kun for å ha malt et bilde, jeg maler for å være i det som oppstår i prosessen og der får jeg ta del i en bevegelse – jeg former, og prosessen former meg. 

 

I min kunstneriske praksis arbeider jeg hovedsakelig med nonfigurative malerier i stort format. Min praksis er atelierbasert, med fokuset rettet mot lerretduken, farger, tekstur og komposisjon. Jeg drives av en veksling mellom å bygge opp en kompleks komposisjon med transparente fargeflater, og å stadig utfordre meg på å forenkle. Som å undersøke hvor stor plass én farge kan oppta; hvor tett den kan være, hvordan bygge opp så fargeflaten får dybde. Som bindemiddel bruker jeg eggtempera, en metode som øker fargens dybde og kraft. Mitt arbeid strekker seg mot mitt indre, men også utover til det konkrete og taktile. Jeg velger ofte blindrammer i det gylne snitts proporsjoner, med nysgjerrighet på hvilken effekt dette har på meg i prosessen og på betrakteren i utstillingsrommet. 

 

Når jeg arbeider forsøker jeg å tømme meg for alle forestillinger om hvordan det skal utvikle seg. Jeg forsøker å konsentrere meg rundt det jeg kan forholde meg til – det jeg ser. Men som pilegrimen vet jeg at det ytre og indre veves sammen. Jeg liker å tenke at det jeg former er en materialisering av min sjel. Om det gjelder hvordan jeg innreder hjemmet mitt, kler meg, eller bygger opp komposisjonen i et maleri. Dette innebærer ikke at jeg håper betrakteren skal se min personlighet i arbeidene mine. Jeg tenker heller det handler om å skape et rom, ikke kun formelt i maleriet, men et rom der jeg selv, og forhåpentligvis betrakteren, kan tre inn.