top of page

Veien – om det å være på vandring

​

Høsten 2019 bega jeg og en venn oss ut paÌŠ vaÌŠr første pilegrimsvandring. Toget ledet oss over landegrenser, gjennom alpelandskap og til Italia.

Vi samtalte om forventinger. Om det nødvendige av aÌŠ legge dem fra oss, og om aÌŠ forsøke aÌŠ være aÌŠpne for det vi skulle møte naÌŠr vi naÌŠ bega oss ut paÌŠ en ti dagers vandring fra La Verna til Assisi. 

 

PaÌŠ den siste etappen opplevde jeg det verste været jeg noen gang har vandret i: storm, torden, lyn og fossende regn. Da solen endelig gløttet fram etter en lang time, innsaÌŠ vi at det var lenge siden vi hadde sett skiltene som markerte pilegrimsleden. Vi fortsatte aÌŠ gaÌŠ, i haÌŠp om at vi likevel var paÌŠ rett vei. Jeg begynte aÌŠ bli ganske fortvilet og ville snu, men sannelig – da vi rundet neste sving skinte byen mot oss som om det var selveste himmelen. Da vi kliss-bløte naÌŠdde pilegrimsmaÌŠlet vaÌŠrt ble det klart for oss – det vi nok egentlig hadde visst hele tiden – at veien faktisk er maÌŠlet. 

 

Veien er maÌŠlet, men samtidig har pilgrimen et mer langsiktig maÌŠl. Det er dette som gjør at den faktisk fortsetter aÌŠ gaÌŠ. NaÌŠr den er trøtt. NaÌŠr den ikke forstaÌŠr meningen med strevet. Det er vissheten om at et maÌŠl finnes. 

 

Vel hjemme i atelieret opplevde jeg aÌŠ se klare paralleller mellom vandringen og mitt kunstneriske arbeid. Før vi begynte aÌŠ gaÌŠ visste vi at vandringen skulle ta ti dager, men maÌŠlet laÌŠ langt utenfor synsvidde. Vi hadde lest oss opp, planlagt og bestilt overnattinger – vi endte med aÌŠ endre halvparten av overnattingene, og vi fikk helt andre møter, utfordringer og gleder enn vi hadde klart aÌŠ forestille oss. Da vi startet vandringen om morgenen hadde jeg lett for aÌŠ bli opptatt av aÌŠ komme fram til neste by. Men – vi gikk jo ikke ut paÌŠ morgenen for aÌŠ komme fram paÌŠ kvelden, da kunne vi ha tatt toget. Noen har sagt at vi ikke bør lese for aÌŠ ha lest, men lese for aÌŠ lese. PaÌŠ samme maÌŠten er det med vandringen. Og paÌŠ samme maÌŠten er det med kunsten. Jeg maler ikke kun for aÌŠ ha malt et bilde, jeg maler for aÌŠ være i det som oppstaÌŠr i prosessen og der faÌŠr jeg ta del i en bevegelse – jeg former, og prosessen former meg. 

 

I min kunstneriske praksis arbeider jeg hovedsakelig med nonfigurative malerier i stort format. Min praksis er atelierbasert, med fokuset rettet mot lerretduken, farger, tekstur og komposisjon. Jeg drives av en veksling mellom å bygge opp en kompleks komposisjon med transparente fargeflater, og å stadig utfordre meg på å forenkle. Som å undersøke hvor stor plass én farge kan oppta; hvor tett den kan være, hvordan bygge opp så fargeflaten får dybde. Som bindemiddel bruker jeg eggtempera, en metode som øker fargens dybde og kraft. Mitt arbeid strekker seg mot mitt indre, men også utover til det konkrete og taktile. Jeg velger ofte blindrammer i det gylne snitts proporsjoner, med nysgjerrighet på hvilken effekt dette har på meg i prosessen og på betrakteren i utstillingsrommet. 

 

NaÌŠr jeg arbeider forsøker jeg aÌŠ tømme meg for alle forestillinger om hvordan det skal utvikle seg. Jeg forsøker aÌŠ konsentrere meg rundt det jeg kan forholde meg til – det jeg ser. Men som pilegrimen vet jeg at det ytre og indre veves sammen. Jeg liker aÌŠ tenke at det jeg former er en materialisering av min sjel. Om det gjelder hvordan jeg innreder hjemmet mitt, kler meg, eller bygger opp komposisjonen i et maleri. Dette innebærer ikke at jeg haÌŠper betrakteren skal se min personlighet i arbeidene mine. Jeg tenker heller det handler om aÌŠ skape et rom, ikke kun formelt i maleriet, men et rom der jeg selv, og forhaÌŠpentligvis betrakteren, kan tre inn.

bottom of page