Gunhild Sannes

Malerier

Galleri Hvelvet 27.08. – 16.10.2022

 

 

Å få forsvinne i lys og bli til farge er tittelen på en av Gunhild Sannes 

tidligere utstillinger, en tittel som er beskrivende for den umiddelbare opplevelsen av å befinne seg i et rom med hennes malerier. De store flatene malt i den eldgamle teknikken eggtempera gløder av lys og farge. Selv der svart dominerer, bryter større og mindre felt av hvitt, grått eller farget lys gjennom. Slik fremstår også de hovedsakelig svarte maleriene som både lyse og lysende. Om betrakteren ikke bokstavelig forsvinner i lyset og transformeres til farge i møtet med disse bildene, kan en fort oppleve å bli både oppslukt og omfavnet.

Et kunstverks kvalitet avhenger av dets evne til å absorbere betrakterens blikk, hevdet den amerikanske kunsthistorikeren og kritikeren Michael Fried, en absorpsjon så sterk at distinksjonen mellom subjekt og objekt, mellom betrakter og verk, opphører, og tiden forsvinner i et kontemplativt og endeløst nå. Da Michael Fried skrev dette på 1960-tallet, var det i et forsvar for modernistisk maleri og skulptur i møte med nye tendenser i samtidens kunst. 60-tallets avantgardekunstnere lekte med og overskred grensene mellom de enkelte medier og ulike kunstformer. At skulptur, maleri, musikk og teater var særegne praksiser med forskjellige regler var uinteressant og gammeldags. Medier og kunstformer ble blandet, og selv grensen mellom kunst og liv ble utfordret, noe som har fått varig innflytelse på det som har blitt selve standarden i dagens kunstfelt, som for eksempel konseptuell kunst, installasjon, performance og sosialt orientert prosjektbasert kunst. 

 

For Fried gjorde det faktum at det nødvendigvis tok tid å ta inn disse arbeidene, i motsetning til den øyeblikkelige tilstedeværelsen i modernistiske verk, at de ble “teater”, ikke autentisk kunst. At kunstnere på denne tiden kunne inkludere en form for henvendelse til betrakteren i sine arbeider (i den forstand at betrakterens bevegelse i kunstrommet, hennes reaksjoner, eller annet som måtte til for å ta inn arbeidene, ble proklamert som en nødvendig del av verket), dro i samme retning. Det autentiske kunstverket er ifølge Fried absorbert i seg selv og vet ikke om noe publikum. Og i den kontemplative absorpsjonen av verket, glemmer også betrakteren seg selv. 

De 55 årene som er gått siden Fried skrev sin artikkel Art and Objecthood har vel vist at han ikke var på historiens side når det gjelder utviklinger og endringer i kunsten. Tidvis, og i spesifikke miljøer naturligvis, har tradisjonelle medier som maleri og skulptur vært nærmest bannlyst, og maleriet har blitt erklært dødt, for så å gjenoppstå, i flere omganger. Men for Sannes og en del andre kunstnere i hennes generasjon, virker det som disse distinksjonene og posisjonene ikke lenger er interessante. 

Gunhild Sannes´ malerier ligner udiskutabelt på det Michael Fried oppfattet som autentisk, modernistisk kunst, og de står i alle fall med det ene benet solid plantet i en modernistisk tradisjon. De store lerretene med nonfigurative motiver, med maling påført i ulike mengder av luftighet og metning, med spor av malerens pensel, bevegelse av lerretet, eller palettknivens til tider brutale behandlinger av lerretet, vitner om en kunstner som arbeider intuitivt. Samtidig ser vi en sterk vilje til å eksperimentere, til å strekke og utfordre både materialer og virkemidler. Å få forsvinne i lys og bli til farge handler dermed ikke kun om betrakteren; i vel så stor grad inngår det i en arbeidsmetode der hun på mange måter stiller seg til disposisjon for det ennå uferdige maleriet – i en slags lyttende posisjon til maleriets behov og vilje. Her minner hun om de amerikanske abstrakte ekspresjonistene; malere som Jackson Pollock, eller Mark Rothko, som kritikeren Harold Rosenberg valgte å kalle action painters. Ikke fordi de drev med noen form for kunstnerisk aktivisme; det var action i betydning handling, som i et scenisk drama. Pollock likte å beskrive arbeidsprosessen som en gjensidig dialog mellom ham og maleriet. Enda nærmere står hun kanskje Helen Frankenthaler, en av de få kvinnelige kunstnerne assosiert med denne gruppen. Men, i likhet med den nye generasjonen kunstnere som utfordret de abstrakte ekspresjonistene da de var på sitt høydepunkt, har også Sannes på sin måte overskredet grensene mellom kunst og liv. 

 

Gunhild Sannes avsluttet sin utdannelse ved Kunstakademiet i Bergen i 2021, og med en så vidt fersk kunstner er det alltid interessant å lese refleksjonsteksten, som alle kunststudenter må levere sammen med sine arbeider til mastergraden. Her møter vi en kunstner som med sterk sanselighet trekkes mot og arbeider med maleriet, som nærmest roper etter farger, og som med stort alvor og grundighet går inn i alle fasetter ved billedproduksjonen. Fra bygging av blindrammer, preparering av lerret med harelim og gesso, blanding av fargepulver, egg, olje og vann – til arbeidet med selve maleriet, som hun tilnærmer seg med hele kroppen. På måter som ikke ligger tilbake for amerikanerne nevnt over, befinner hun seg i et jeg - du- forhold til maleriet. Et lyttende nærvær med oppmerksomhet på og plass til den andre, slik en kan finne det hos filosofer som Martin Buber og Emmanuel Lévinas. Det oppmerksomme, lyttende nærværet i arbeidet sammenligner hun med bønn, før hun korrigerer seg selv: “Når jeg tenker meg om, så opplever jeg ikke maleprosessen som bønn, den er bønn.” Og bønnen, forstår vi, er noe hun praktiserer i ulike former hver dag, der arbeidet med maleriet kanskje er det som tar mest tid. Dypest sett handler bønnen, det oppmerksomme nærværet, om “å gjøre seg tilgjengelig for Guds kjærlighet.” 

Som kristen er Gunhild Sannes tiltrukket av arven fra den udelte kirken; med sine ritualer, rommet for stillhet, for mystikk, med anerkjennelsen av skjønnhet, visualitet, sanselighet og kroppslighet. I denne tradisjonen omfatter bønnen, og for Sannes derfor også maleprosessen, hele mennesket – i en overgivelse til noe som ligger bortenfor og forut for språket. I denne sammenhengen er det interessant at hun har valgt å male nonfigurativt. Til forskjell fra abstrakt kunst, som på en eller annen måte er en abstrahering av noe som utgår fra noe konkret og virkelig, representerer nonfigurativ kunst noe som ikke kan sies i ord eller uttrykkes i gjenkjennelig figurasjon. Noe som – i likhet med Gud, muligens? - kun kan beskrives med hva det ikke er, men som selv om det ikke kan beskrives, likevel kan gjenkjennes. Denne overgivelsen knytter også an til en mystisk erfaring, til en fornemmelse av Gud i naturen, i lyset, i fargene. Den mystiske erfaring handler vel i bunn og grunn om oppløsning? En oppløsning mellom jeget og den eller det andre, mellom jeget og objektet, til begge forsvinner og blir til det uutsigelige, det hellige. En får forsvinne i lys og bli til farge.